Minnemarkering Central Jamaat-moskeen, statsminister Jens Stoltenberg tale, 29. juli 2011

Kjære alle sammen,

I dag begraves de to første ofrene etter terrorangrepene.
Den ene er 18 år gamle Bano Rashid fra Nesodden.
I 1996 flyktet familien hennes fra Irak.
I Norge fant de trygghet.

Bano var den skoleflinke jenta som planla å bli jurist, og drømte om Stortinget.
Hennes drøm ble knust av skuddene på Utøya.
Jeg beundrer hennes foreldre, Beyan og Mustafa.
Beyan sa dette til Aftenposten:
”Svaret er ikke hat, men mer kjærlighet”.
I dag har familien tatt farvel med Bano i en seremoni som både var norsk og kurdisk.

Den andre er 19 år gamle Ismail Haji Ahmed fra Hamar.
Ismail var den livsglade artisten og danseinstruktøren.
Han inspirerte mange.
Og spredte glede til enda flere.

Jeg sørger over Bano og Ismail.
De har gitt det nye norske ”vi” ansikt.
Vi skal være ett fellesskap.
På tvers av religion, etnisitet, kjønn og rang.

Bano er norsk. Ismail er norsk. Jeg er norsk.
Vi er Norge. Det er jeg stolt av.

Jeg er også veldig stolt av at det norske folk består prøven.
Vi ble utsatt for et angrep mot hjertet av demokratiet.
Resultatet ble et styrket demokrati.
Et tettere samhold.

Vi søkte sammen i det første sjokket og den første fortvilelsen.
Senere fant vi sammen i protest.
Med roser og fakler fylte vi gatene og slo ring om demokratiet.
Nå inviterer jeg til samling om det norske ”vi”.
I avisene i dag ser vi bilder av en imam og en biskop som omfavner hverandre.
La det inspirere oss.

Vi er Norge.
Våre grunnverdier er demokrati, humanitet og åpenhet.
Med det som plattform skal vi respektere ulikhetene. Likeverdet. Likestillingen.
Og hverandre.
Vi skal tåle debattene. Ønske dem velkommen. Også de ubehagelige.

Vi skal kreve av hverandre at det norske ”vi” vokter grunnverdiene.
Slik kan vi utvikle og utvide vårt svar på terror og vold.
Svaret er enda mer demokrati.
Enda mer humanitet.
Men aldri naivitet.

De neste kapitlene i historien om Norge er det opp til oss å skrive.
Det blir et Norge før og et etter 22. juli 2011.
Hovedkursen er staket ut. Norge skal være til å kjenne igjen.
Resten er opp til oss selv.

Her vi står på hellig grunn er det viktig å si at vi skal respektere hverandres tro.
Så skal mangfoldet blomstre og fargelegge bildet av det norske ”vi”.

Slik ærer vi Bano, Ismail og de andre som døde i angrepene mot Utøya og Oslo.