Utøyastudien

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjennom Utøyastudien gjennomført tre datainnsamlinger i perioden 2011-2014. Fjerde datainnsamling sluttføres våren 2020. Studien kartlegger reaksjonene til de som overlevde og foreldrene deres, under og etter terrorangrepet på Utøya. NKVTS undersøker også fysiske og psykiske helseplager, mestring, kontakt med hjelpeapparatet og sosial støtte over tid.

Tegning:  Landskapsbilde med vegetasjon, trær i høstfarger, og et hvitt hus med rødt tak i midten. I forgrunnen ser vi vannkanten.
Tegning av det hvite huset på Utøya

Av Stine Furan, 22. juli-senteret.

Publisert: juni 2020

Redigert: oktober 2022

Utvalg i undersøkelsen

Alle som var på Utøya under terrorangrepet, og som var over 13 år i 2011, ble invitert til å delta i studien i første og andre intervjurunde. De som reserverte seg i første intervjurunde ble ikke kontaktet igjen. Intervjuene ble gjennomført av helsepersonell.

Grafikk over studier av pårørende etter utøya
Bilde 1 viser en tabell av hvor mange deltakere som var med i studien, fra første til og med tredje intervjurunde (Dyb og Næslund, 2015). På ett eller flere tidspunkt har 355 av 490 mulige deltakere vært med i studien.

Utøya 22. juli 2011


De som var på Utøya 22. juli opplevde en ekstrem trusselsituasjon, med fare for eget og andres liv, og mange var vitne til at andre ble skadet eller drept. Flere opplevde grufulle sanseinntrykk som smerteskrik, smell fra skyting, blodige kropper og ødeleggelse, og dette forsterket opplevelsen av livsfare. Flere ble også skadet selv.

Grafikk over overlevende fra Utøya
Bilde 2 viser opplevelser fra terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 som deltakerne har rapportert inn i studien

Det finnes ikke så mye kunnskap om hvordan unge mennesker opplever traumatiske hendelser og hvilke langvarige konsekvenser hendelsene kan ha. Tidligere forskning viser at forløpet kan være høyst forskjellig og variere over tid. Det er også forventet at mange vil oppleve psykiske reaksjoner over kortere eller lengre tid, og disse reaksjonene kan gå ut over normal funksjon i hverdagen. Sanseopplevelser under den traumatiske hendelsen kan i etterkant sette i gang en opplevelse av fare, og/eller sette i gang sterke følelsesmessige reaksjoner fordi det er nært knyttet til minnet og opplevelsen av fare.

Psykiske reaksjoner


Posttraumatiske stressreaksjoner kan arte seg som gjenopplevelse av selve hendelsen, forsøk på å unngå å tenke på det som skjedde, kroppslig stress og negative tanker om seg selv og verden. Posttraumatiske stressreaksjoner kan trigges av for eksempel lyder og lukter som minner om hendelsen. Symptomer som sinne, depresjon, angst, fobier og søvnforstyrrelser kan også prege tiden etter hendelsen.
Etter terrorangrepet på Utøya ble det brukt en trinnvis modell i den nasjonale planen for tiltak. De viktigste prinsippene var å:

  • Integrere tiltakene i eksisterende offentlige helsetjenester
  • Tilby hjelp proaktivt
  • Sørge for kontinuitet i oppfølgingen
  • Tilpasse tilbud om hjelp etter behov
Grafikk over overlevende fra Utøya
Bilde 3 viser antallet overlevende fra Utøya som fikk hjelp fra psykiatrisk spesialisthelsetjeneste ved andre og tredje intervjurunde i 2012 og 2014.

Som en del av oppfølgingsarbeidet fikk overlevende fra Utøya en fast person i kommunen som skulle ta kontakt og gi informasjon om tilgjengelige hjelpetiltak. Funnene fra Utøyastudien peker på at den første imøtekommende og aktive kontakten ble fulgt opp i kommunene. Likevel oppga ca. 12% av de overlevende i andre intervjurunde at de ikke fikk dekket behovene de hadde for hjelp, mens i den tredje intervjurunden oppga 14% av de ikke fikk den hjelpen de hadde behov for. Blant foreldrene til overlevende var det i den første intervjurunden ca. 20% som oppga at de ikke fikk den hjelpen de hadde behov for.

Grafikk over overlevende fra Utøya
Bilde 4 viser antallet overlevende fra Utøya med PTSD-symptomer av klinisk betydning. Selv om tallene i tabell 4 viser til at det er en nedgang, er tallene fremdeles betydelig høyere enn det man ser resten av befolkningen.

Hodepine


Utøyastudien undersøkte hvorvidt det å oppleve en traumatisk hendelse øker risiko for migrene og annen hodepine i tiden etterpå. Gjennom studien ble det sammenlignet forekomst og risiko for hodepine blant overlevende fra Utøya, med ungdom som ikke var på Utøya den dagen. Funnene viste at det var en betydelig høyere forekomst av hodepine blant de som hadde vært på Utøya under terrorangrepet, sammenlignet med ungdom som ikke var der.

Grafikk over hodepine 4-5 måneder etter terrorangrepet 22. juli 2011
Bilde 5 viser forekomst og risiko for hodepine 4-5 måneder etter terrorangrepet, og sammenligner tallene for overlevende fra Utøya med ungdom som ikke var på Utøya 22. juli 2011.

Fysisk skadde


Omtrent 60 personer som deltok i første intervjurunde ble fysisk skadet under terrorangrepet. Personene i denne gruppen beskrev flere symptomer på posttraumatiske stressreaksjoner enn de som ikke var fysisk skadd. Flere av de skadde opplevde også å miste en nær venn, kjæreste eller et familiemedlem under angrepet, og flere hadde vært i svært mange farlige situasjoner. Alt i alt har de som ble fysisk skadd, opplevd svært store belastninger og sterkere reaksjoner på hendelsen enn de som ikke ble fysisk skadd.

Støtte og tilrettelegging


Det var omtrent 80% av de som var på Utøya 22. juli 2011 som gikk på skole eller studerte hele eller deler av skoleåret 2011/2012. Det de opplevde under terrorangrepet, kan vekke reaksjoner som påvirker konsentrasjon og andre forutsetningene for å kunne lære. For å bidra til å styrke skoletrivsel, var det viktig å iverksette ulike tiltak.

I andre intervjurunde i 2012 oppga om lag 60% av de som overlevde på Utøya som gikk på skole at de var «svært fornøyd» med tilretteleggingen og den ekstra støtten de hadde fått. I tredje intervjurunde, i 2014, var det i overkant av 25% av deltakerne i studien som oppga at de hadde mottatt støtte: og at de var i «meget høy grad», «høy grad» eller «til dels fornøyd» med denne støtten. Det var heller ingen deltakere i tredje intervjurunde som rapporterte noe negativt om støtten og tilretteleggingen de hadde fått.

I første og andre intervjurunde rapporterte deltakerne i studien at de hadde opplevd mye og god sosial støtte fra familie og venner. Mange rapporterte likevel at selv om de fikk god støtte, unnlot de å snakke med folk rundt seg. Mange oppga blant annet at de var redde for å (over)belaste nettverket sitt.

Oppsummert


Så langt har studien avdekket at de som var direkte berørt av hendelsene på Utøya i lang tid har hatt betydelige psykiske reaksjoner på hendelsen og utfordringene de møtte i etterkant. Reaksjonene utløste behov for hjelpetiltak over flere år, både fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Studien viser at omfanget av reaksjoner og behov for tiltak har avtatt over tid, men omfanget av psykiske helseproblemer ligger langt over det som er forventet i befolkningen for øvrig. Prestasjoner i skole og studier er blitt betydelig påvirket av den situasjonen de unge har vært i. Flere deltakere i studien har også uttrykt at sosial støtte fra familie og venner har bidratt til å lindre plagene, men mange har vegret seg for å belaste de nærmeste for mye. Hjelpeapparatet har også hatt en stor utfordring i å skulle dekke behovet familiene har hatt for hjelp etter terrorangrepet.

Kilder