De overlevendes historier fikk oppmerksomhet allerede mens terroraksjonen på Utøya pågikk 22. juli 2011. Flere medier sendte direkte bilder av skjelvende og våte ungdommer som var reddet i sikkerhet og ble møtt med spørsmål som ”Hva skjer?”, ”Hva opplevde du?”, ”Hvordan føler du deg?”

De personlige fortellingene – vitnefortellingene – formidler en spesiell nærhet til det som skjedde. De skaper en personlig forbindelse mellom hendelsen som det fortelles om og publikum, uansett hvor langt tilbake i tid hendelsen det fortelles om ligger. Vitneberetningenes autoritet som personlige fortellinger kan medføre at man overser eller glemmer at dette er personlige fortellinger om hendelser som det kan være vanskelig å snakke om og som skjedde i en situasjon av kaos, redsel og usikkerhet.

Personer som selv har opplevd dramatiske hendelser som terror, krig og katastrofer blir ofte betraktet som garantister for en sann og korrekt historieformidling, de kan fortelle om ”hva som virkelig skjedde og hvordan det var å være der”. Personlige fortellinger og dokumentariske beretninger utgjør imidlertid to ulike sjangere, der de personlige fortellingenes autoritet nettopp ligger i det selvopplevde og individuelle, mens de dokumentariske beretningene henter sin autoritet i etterprøvbar formidling av overordnede fakta. 

Personlige fortellinger omgis av en ”aura av autentisitet”, særlig når de omtales som vitneberetninger, fordi de fortelles av noen som selv opplevde en gitt hendelse. I omgangen med slike fortellinger er det likevel viktig med et kildekritisk og historiebevisst perspektiv. Det innebærer ingen diskreditering av vitnenes fortellinger, men nettopp å verdsette dem som personlige fortellinger og ta hensyn til at de bunner i traumatiske opplevelser.

Begrepet ’vitne’ brukes i ulike sammenhenger. Hvordan begrepet forstås, kan variere mellom de ulike fagområdene, og illustrerer hvor komplekst begrepet kan være:

Et vitne er en person som kan fortelle om egne opplevelser av en gitt hendelse eller som har sett eller hørt hva som har skjedd med andre, de omtales ofte også som ’øyenvitner’.



Begrepet ’vitne’ brukes som oftest i juridisk forstand om en person som forteller om egne opplevelser eller vitner på vegne av andre. Det forventes at vitnet gjengir de faktiske hendelsene, slik vedkommende opplevde dem, så sannferdig som mulig. I sitt arbeid skiller politiet mellom vitneførsler og fysiske/tekniske bevis.



Begrepene ’vitne’ og ’vitnesbyrd’ har også en religiøs dimensjon, der vitnet formidler en religiøs opplevelse eller vitner om sin tro. Denne religiøse dimensjon opphøyer vitnet til en nærmest guddommelig posisjon der vitnesbyrdet betraktes som en hellig sannhet.

Personer som opplevde andre verdenskrig, og særlig personer som overlevde nazistenes konsentrasjons- og tilintetgjøringsleirer, omtales ofte som ’tidsvitner’. De ble vitner til en spesiell tid og er i en unik posisjon til å fortelle om det som skjedde på den tiden, både hva de selv opplevde og hva de ble vitner til.



Begrepet ’tidsvitner’ er en norsk oversettelse av det tyske begrepet ’Zeitzeugen’ og kom i bruk på 1990-tallet da det ble økende interesser for ’hvite-busser-turer’ (dokumentasjons- og temareiser) til tidligere nazistiske fangeleirer. Tidsvitnenes fortellinger spilte en sentral rolle på disse reisene og de overlevende fangene nøt stor status som nettopp tidsvitner; personer med en unik forbindelse til det som skjedde under andre verdenskrig.



I de første tiårene etter andre verdenskrigs slutt omtalte de overlevende seg selv ofte som ’sannhetsvitner’. Opprinnelsen til begrepet er ukjent. Enda sterkere en begrepet ’tidsvitner’ understreker begrepet ’sannhetsvitner’ vitnets autoritet. Vedkommende vitner ikke bare om en spesiell tid, men har en særlig forbindelse til sannheten. Mange av de overlevende syntes det var vanskelig å fortelle om det de hadde sett og opplevd i fangenskapet etter at de hadde kommet hjem. De fryktet at folk flest ikke ville tro på de brutale overgrepene, den utbredte mishandlingen og det groteske leirsystemet, og at de ville bli mistenkt for å overdrive det de hadde opplevd. Ved å kalle seg ’sannhetsvitner’ understreket de at fortellingene deres var sanne. 

I litteraturundervisningen lærer vi å analysere tekster og at tekster tilhører ulike sjangre som har sine særtrekk og skal behandles deretter. I samfunns- og historieundervisningen lærer vi å være kildekritiske. Ofte har vitnenes fortellinger vært unntatt kritiske perspektiver fordi de opphøyes til en overordnet sannhet og ekthet.



Personlige fortellinger tilhører sjangeren ’selvbiografiske fortellinger’. Selvbiografiske fortellinger er subjektive og selektive. I en selvbiografisk fortelling handler det om egne opplevelser, fortelleren velger hva som skal fortelles og hvordan det skal fortelles. Fortelleren kan ha glemt deler av det som skjedde, kan huske feil eller har kanskje ganske enkelt ikke lyst til å forteller eller huske alt. Det kan være episoder som det er vanskelig eller vondt å fortelle om, eller fordi vi alle tenker på hvordan vi fremstår overfor de som får høre vår historie, og dette kan påvirke hva og hvordan vi velger å fortelle. 



Å betrakte vitnenes fortellinger som selvbiografiske fortellinger betyr ikke å redusere deres fortellerautoritet, men nettopp å verdsette dem som individuelle fortellinger om overlevelse.

Å fortelle om vanskelige/traumatiske opplevelser

Minnene om fangenskapet er som ”en blykule som ikke kan fjernes”, skrev den tysk-jødiske kvinnen Ruth Klüger da hun flere tiår senere skrev sine memoarer og fortalte om sine opplevelser blant annet i Auschwitz. Klügers ’blykule’ kan være et bilde på hvordan det er å leve med vanskelige opplevelser. Noen opplevelser er så uvanlige og sjokkerende at vi ikke kan bearbeide dem på vanlig måte, erindringsprosessene forstyrres og slike opplevelser blir dermed traumatiske. Klüger merker ikke alltid at ’blykulen’ er der, noen ganger merkes den som vedvarende tristhet, mens hun andre ganger brått og uventet blir minnet på den – og på opplevelser fra fangenskapet – og ikke kan kontrollere hvordan hun reagerer. 

Mange av dem som har opplevd traumatiske hendelser vil ha det på lignende måte, og traumatiske opplevelser kan være vanskelige å fortelle om. Det er ikke sikkert personen kan fortelle historien sin klart og sammenhengende og med rolige ord. Det er ikke uvanlig at vitner må ta pauser mens de forteller, at de kan virke frustrerte, sinte eller lei seg, eller må ta til tårene mens de forteller. Vitner kan plutselig bli usikre på noe de forteller eller blir spurt om, og som alle andre som forteller om selvopplevde hendelser kan de plutselig ha glemt noe eller huske feil. Personer som forteller om traumatiske hendelser som for eksempel nazistisk fangenskap eller terrorangrep, forteller sannsynligvis om det verste de har opplevd og om noe som preger dem fremdeles som ”en blykule som ikke kan fjernes”.

Vitner som historiefortellere: Hva hvis vitnet tar feil?

Et kjent eksempel på at vitner kan ta feil er et videointervju med Charlotte Delbo som overlevde fangenskapet i Auschwitz-Birkenau. Som fange hadde hun arbeidet i den såkalte Canada-kommandoen som sorterte klær og verdisaker fra de drepte fangene. Hun fortalte om den uutholdelige sulten, den stigende frykten og at det ble vanskeligere og vanskeligere å holde motet oppe. At hun faktisk ikke ga opp, men fikk fornyet styrke, tilskriver hun fangeopprøret i leiren i oktober 1944. Da hun så skorsteinene til de de fire krematoriene, selve symbolet på det nazistiske drapsapparatet, bli sprengt, fikk hun ny livskraft, fortalte Delbo. Problemet er at det kun var én skorstein som faktisk ble ødelagt i motstandsaksjonen. 

Betyr det at Delbo ikke er et troverdig vitne? I bedømmelsen av Delbos vitnesbyrd er det ikke viktig om det var én eller fire skorsteiner som ble sprengt, men hva hendelsen betydde for henne, at den gav henne ny kraft til å holde ut fangenskapet. Som vitne skal hun fortelle sin personlige historie om sine opplevelser og overlevelse. Hvis en historiker hadde begått samme feilen, hadde det vært et annerledes, fordi en historikers oppgave er å formidle etterprøvbare fakta.

Personlige fortellinger som ledd i skoleundervisningen

Vitnet er ingen allvitende forteller, men skal fortelle sin personlige historie. Derfor er det viktig at den større politiske og historiske konteksten er del av forarbeidet til vitne-besøket. Vitnet er ikke ansvarlig for å formidle detaljerte fakta, vedkommende har ikke sett ”alt som skjedde”, men skal fortelle om sine personlige erfaringer.



Hvilke forventninger har elevene til besøket? Hvordan skal man oppføre seg overfor vitnet, er det noe man ikke kan eller bør spørre om? Er det noe elevene lurer på, men ikke tør å spørre om? Det er viktig å få klarlagt eventuelle grenser på forhånd for å skape trygge rammer rundt samtalen.



Hvor spektakulær skal en personlig fortelling være? Kan en fortelling være kjedelig? Det er viktig å forberede elevene på hvordan det er å ta del i en personlig historie: Personer har opplevd ulike ting og forteller om dem på forskjellige måter.



En vitne-samtale er ikke bare en særlig mulighet til å få høre en personlig historie, men også å lære om hvordan det er å leve med den traumatiske erfaringen og hvordan vedkommende forteller om de traumatiske opplevelsene. Det handler ikke bare om hva som skjedde under hendelsen, men også om livet før og etterpå.



Vær oppmerksom på at vitnet skal fortelle om personlige opplevelser som det kan være vanskelige å snakke om. Det er viktig å forberede elevene på at de får ta del i en personlig historie og det privilegiet det er.

Personlige fortellinger skaper en særlig nærhet mellom hendelsen det fortelles om og publikum, der vitnet er den som skaper og formidler denne nærheten. Personlige fortellinger er særlig verdifulle fordi de gir publikum et innblikk i 

 av det som skjedde, og av hvordan en hendelse kan påvirke en person og dennes liv. En personlig fortelling er ikke nødvendigvis sensasjonell, den kan være vanskelig å forstå og det kan være vanskelig å vite hva man skal forvente. Ved å klarlegge rammene for de personlige fortellingene på forhånd, kan man legge til rette for at publikum får ta del i en personlig historie med den fortroligheten en slik historie og fortellersituasjon krever.

Felman, Shoshana og Dori Laub: Testimony: The Crisis of Witnessing in Literature, Psychoanalysis and History. New York/London, 1992

Klüger, Ruth: Still Alive: A Holocaust Girlhood Remembered.New York, 2001.

Storeide, Anette H.: ””Han vet at det er sant, for han har vært der” – tidsvitner som historieformidlere”, i Fortiden i nåtiden: Nye veier i formidlingen av andre verdenskrigs historie, red. Claudia Lenz og Trond Risto Nilssen. Oslo, 2011.

Undervisning

Av: Anette Storeide, Førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur, NTNU

Witnesses as mediators of history

Related topics

Witness testimony in the 22 July Centre

Witnesses as mediators of history

Related topics

Witness testimony in the 22 July Centre

Read more about the 22 July Centre witness project: professional grounding, developement and methodology