Tonje S. | Vitnefortellinger

Mitt Utøya

Av Tonje S. (2016). Tonjes vitneberetning er skrevet i forbindelse med hennes bacheloroppgave om Lærerrollen i møte med traumatiserte elever. Oppgaven tok utgangspunkt i personlige opplevelser fra 22. juli. I dag jobber hun selv som lærer, og bruker sin egen historie i undervisningen om terrorangrepet. «Min erfaring er at elevene relaterer seg bedre til personlige fortellinger enn bare fakta», sier Tonje: «For min del har det vært befriende å fortelle.»

Teksten er gjengitt med tillatelse fra Tonje.

Sommeren 2009 var mitt første år på sommerleiren på Utøya. Jeg dro tilbake den neste sommeren. Utøya ble mitt sommerparadis. Vi sang, vi jobbet med politikk, vi skapte nye vennskap og vi hadde det morsomt hele tiden. Til tross for lite søvn og mye aktivitet så ble denne øya et av min favorittsteder å tilbringe sommeren.

I 2011 var jeg 19 år gammel. Jeg tilbragte sommeren min på Utøya som jeg hadde gjort tidligere. Vi hadde det gøy, vi sang og koste oss i flere dager. Min delegasjon ankom øya den 19. juli med optimisme og latter til tross for en lang busstur fra Trondheim.

Vi hadde 3 dager med moro før marerittet begynte. Jeg hadde allerede fått meg nye venner, men et par av disse vennskapene skulle ikke vare lenge, de skulle faktisk bli de korteste jeg noensinne har hatt.

Morgenen den 22. juli våknet vi til regnvær, de andre dagene hadde det vært sol og klar himmel. I filmer er det ofte regn når noe trist, forferdelig eller skremmende skal skje, det var som om himmelen hadde forberedt seg, og prøvde å advare oss om hva som skulle skje.

Vi fikk høre om bombingen i Oslo, og jeg tok umiddelbart kontakt med alle jeg kjente i Oslo. Alle var trygge. Vi fikk beskjed om at Utøya var den tryggeste plassen å være nå, de som ville dra inn til Oslo fikk beskjed om at det ikke var anbefalt, men at ingen kunne hindre dem fra å dra. Noen dro hjem, noen dro til Sandvika for å handle. Flertallet ble værende på øya. Vi satt i kø for å få tilgang på stikkontakter slik at vi fikk ladet telefonene for å ringe hjem. Jeg rakk aldri å få ladet min før det smalt utenfor kafébygget.

Jeg løp, gjemte meg i bergene langs vannet. Jeg så aldri Breivik mens jeg var der. Jeg hørte skudd, jeg hørte skritt. Vi løp for å finne oss et nytt gjemmested. De to jeg var med da rakk å klatre ned berget til gjemmestedet. Jeg rakk det ikke. Jeg hørte skritt, rolige skritt, ingen AUFere gikk rolig lengre.

Ca. 2 meter fra kjærlighetsstien var det ei lita ”klippe”, det var ingen trær mellom klippa og stien, ingenting som kunne skjule meg der jeg lå i gresset i en knallblå jakke. Jeg hørte skrittene komme nærmere og jeg lå helt i ro, ikke en lyd.

De rolige skrittene var like ved siden av meg. I hodet mitt sa jeg adjø til alle jeg kjente, til mamma, til lillebror, til pappa, jeg var klar for å dø. Jeg var klar for å reise meg opp, ta skuddene stående, ikke liggende i redsel, jeg var klar for å dø.

Jeg skulle akkurat til å reise meg opp da jeg ikke hørte skrittene lengre, han hadde gått forbi, han hadde ikke sett meg. Like etter skjøt han om lag 10 ungdommer ved pumpehuset.

Jeg kom meg av øya uten alvorlige fysiske skader, kun små kutt, skrubbsår og blåmerker. Psykisk, det var en annen sak.

Jeg ble fraktet av øya etter at Breivik var pågrepet, og sendt i buss til Sundvolden Hotell. Her satt vi og ventet, ventet på neste buss med overlevende og hver gang det kom en ny buss så løp vi bort for å se hvem som var i live, vi ventet på telefoner fra sykehusene med beskjed om at våre venner levde, vi ventet for å høre hvem som var døde. Vi ringte hjem til foreldre og venner, vi sa vi var trygge, men vi følte oss ikke trygge her heller.

Ennå visste vi ikke om han hadde vært alene. Så vi ventet. I fire-tiden om natten ble jeg og en kompis hentet av hans tante. Vi kjørte i mange timer opp til Røros hvor jeg ble hentet av min mor og min morfar.

På vei hjem kjørte vi innom City Syd for å få kjøpt meg noen klær, for jeg hadde minimalt meg klær hjemme, alt lå igjen på Utøya. Ei klassevenninne, Weronica, jobbet i kassa på Obs!, og hun ble mitt første møte med en venn etter 22. juli. Dette var en bisarr opplevelse for begge to. Hun kunne ikke forlate kassa si, og jeg visste ikke hva jeg skulle si annet enn; ”Jeg er i live”.

Jeg lever, men så mange andre gjør det ikke lengre. Det har snart gått 5 år siden sist jeg så dem i live, 5 år som føles ut som om det var i går, men samtidig som om det var en evighet siden.

Det føles surrealistisk ut å skrive om dette, rett og slett fordi det er så tungt, men også fordi det føles ut som et helt liv siden.