WikipediaAv Lena Fahre, direktør og Christian Janicki-Berg, kommunikasjonsrådgiver ved 22. juli-senteret.
«Jeg er så lei – PRIDE opp og PRIDE i mente! Nok er nok!» skriver en kommentator.
Andre følger etter med spy-emojier, homofobiske utbrudd og antydninger om at skeive ikke fortjener verken respekt, plass i det offentlige rom eller et sted å minnes dem som ble rammet av terror.
Dette er ikke en uvanlig nettdebatt – det er en strøm av reaksjoner etter at 22. juli-senteret delte et arrangement om minnested for 25. juni-terroren.
En undersøkelse utført av , på vegne av Foreningen Fri og Amnesty viser en massiv økning i negative kommentarer og hatefulle ytringer mot LHBT+ miljøet og Pridebevegelsen i sosiale medier. Også i tiden etter terrorangrepet.
Det er i seg selv et klart signal på hvorfor vi trenger et minnested.
Noen går så langt som å bagatellisere drapene
25. juni 2022 åpnet en mann ild utenfor London pub og Per på hjørnet i Oslo sentrum. To mennesker ble drept, flere livstruende skadet. Mange ble traumatisert og lever med senskader og ettervirkninger etter terroren.
Angrepet var målrettet – utført under Oslo Pride, mot et kjent skeivt utested. Mannen som skjøt, Zaniar Matapour, ble dømt for grov terror, og etterforskning og rettsprosesser mot andre antatte involverte i terrorangrepet pågår fortsatt.
Noen av dem som ble rammet under angrepet 25. juni, var også overlevende etter 22. juli-terroren. De var altså ofre for både høyreradikal ekstremisme og radikal islamisme – to ideologiske ytterpunkter, men med et felles mål: å ramme mangfold og true demokratiet.
Så hvorfor er det fortsatt så vanskelig å erkjenne det?
Kommentarfeltet etter vår arrangementsinvitasjon er overfylt med benektelse, forakt og rent hat. Mange hevder at Pride er påtrengende. At skeive allerede har «nok plass» og at et minnested for skeive ofre for terror er et ideologisk overtramp.
Noen går så langt som å bagatellisere drapene, og insinuerer at terroren ikke «teller» på samme måte som andre angrep – fordi ofrene var skeive, og de kan skylde på seg selv fordi Pride blir «tvunget på samfunnet».
Dette er ikke bare et ytringsklima. Det er en kamp om minnet etter terrorangrepet. En kamp om hvem som har rett til å bli husket.
Når vi snakker om 22. juli, snakker vi ikke bare om angrepet, men også om hvordan samfunnet responderte: Med løfter om å stå samlet slik at dette aldri skulle skje igjen, og med institusjoner som 22. juli-senteret for å minne, lære og aldri glemme.
Det finnes ingen tilsvarende nasjonal respons etter 25. juni. I stedet: Debatt om gatefarger, trakassering av overlevende og en offentlighet hvor mange fortsatt ikke våger å være åpne om hvem de er.
Minnestedet etter 25. juni handler ikke bare om de som ble drept. Det handler om de som står igjen – og om oss som samfunn.
Klarer vi å si at dette var et angrep på mennesker fordi de er skeive? Klarer vi å anerkjenne det – og forplikte oss til at det aldri skal skje igjen?
Et mangfoldig samfunn, må også tåle minnene etter overgrep mot mangfoldet.
Sammen med Støttegruppa for 22. juli, og Støttegruppene etter terrorangrepene 25. juni og 10. august, jobber 22. juli-senteret med å bevare dette minnet i kampen mot ekstremisme, terror og for demokratisk beredskap.
Mange av kommentarene på 22. juli-senterets arrangement viser hvorfor det fortsatt er så vanskelig å sørge offentlig som skeiv. Hvorfor mange lever med frykt, ikke bare for vold, men for å bli tiet i hjel.
Når vi ser disse reaksjonene, forstår vi at et minnested ikke bare er viktig – det er nødvendig. Ikke for å tvinge noen til å være enig i Pride-bevegelsen, men for å minne om at mennesker ble drept, og at det har en årsak.
Den årsaken må vi som et mangfoldig, demokratisk samfunn våge å se i øynene.