etter at vi blei sprengt i filler
etter at fredagen fall ut av hendene på oss
etter at vi måtte lære oss norsk på ny
etter at sorga strekte seg heilt opp til håret
etter at dagane tok til å regne ned over oss
orda overlever ein 9mm glock
kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe
å halde hender er mektigare enn ladegrepet
eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat
at vi er så mykje meir enn eit eg
det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over
telta skal bli slått opp på grønt gras
morgonsola skal kysse øya vaken
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda



Frode Grytten
(Diktet ble skrevet i ukene etter terroren 22. juli 2011)

Hvordan kan kunsten være til hjelp i det å finne den balansen som Frode Grytten skriver om i diktet Etter 22. juli? Hvordan balansere mellom behovet for å trøste, lindre, minnes og hedre på den ene siden, og samtidig inspirere til liv og gjenreisning? Det er en krevende oppgave å skape minnekunst som forholder seg til et stort nasjonalt traume.

Hvilken funksjon kunsten kan og skal ha i sorgarbeid har vært tema for mye debatt. For den tyske filosofen Theodor W. Adorno var det å skrive dikt etter Auschwitz barbarisk. Med dette advarte han mot at kunst kan virke forsonende i møte med traumatiske hendelser. For andre kan kunsten virke helende fordi den uttrykker minner og erfaringer som ellers ikke er lett å uttrykke. Kanskje finner kunsten sin kraft et sted nettopp 

I tiden etter 22. juli ble opplevelsene av terror bearbeidet i ulike kunstformer – alt fra musikk, scenekunst, film og litteratur, til visuell kunst. I denne fordypningsteksten ser jeg nærmere på minnekunst etter 22. juli som finner sted i våre felles, offentlige rom. Offentlige rom får ofte en avgjørende betydning i kollektive sorgprosesser i det at de nettopp tildeles en ”minnefunksjon”. På den ene siden har vi spontane minnehandlinger med blomster og lys, slik som blomsterhavet på plassen foran domkirken i Oslo i dagene etter terrorangrepet. På den andre siden har vi permanente strukturer eller kunstverk som på ulike vis bearbeider traumatiske hendelser – det minnestedsforskeren James Young har kalt ”erindringens scener”.

Minnekunstverkene som beskrives under er alle knyttet til 22. juli og de områdene der hendelsene fant sted, i Oslo og i Hole. Hvilke uttrykk som tas i bruk, hvilken funksjon de har og hvordan de er blitt mottatt?

Fordypningstekster

I 2012 bestemte den norske regjeringen at det skulle etableres to nasjonale, statlige minnesteder, et i Hole kommune, og et midlertidig i Regjeringskvartalet i påvente av et permanent minnested samme sted. I 2014 vant kunstneren Jonas Dahlberg konkurransen om designet for minnestedene og planen var at minnestedene skulle stå ferdig 22. juli 2015. Dahlbergs design 

 skulle binde de to åstedene sammen. På halvøya Sørbråten, nær Utøya, ville Dahlberg skjære ut et 3,5 meter vidt kutt. På innsiden av kuttet skulle det være et galleri som de besøkende kunne nå gjennom en gangsti fra fastlandet og en underjordisk passasje. På motsatt side av galleriet, på den andre siden av kuttet, skulle navnene på ofrene risses inn – slik kunne navnene sees men ikke berøres. Selv har Dahlberg beskrevet kuttet som en anerkjennelse av det som aldri kan erstattes. Materialer fra kuttet som stener, trær og planter, skulle så flyttes til Regjeringskvartalet og bli del av et annet og tredje minnested. Først i et midlertidig landskap med en kanal-lignende minneallé, og senere som et permanent utendørs amfiteater med et underjordisk informasjonssenter i forkant av regjeringsbygget. 

 fikk tidlig svært god mottakelse fra kunstfeltet. Det ble beskrevet som både vakkert og verdig. Men kunstverket møtte sterk motstand fra de som bor nær Utøya og som var vitner og redningspersoner den 22. juli. Naboene var kritiske til at dette åpne såret skulle påtvinges dem så nært deres hjem og spurte hvordan de kunne forventes å bo i et minnested. Etter en lang og vanskelig prosess og utstrakt mediedekning annonserte kulturdepartementet i juli 2017 at kontrakten med Dahlberg skulle kanselleres. Historien om 

 viser at publikums lesning av et kunstverk i det offentlige rom ikke alltid samsvarer med intensjonen bak det – enten vi snakker om traumatiske hendelser eller ikke. Der kunstneren kan tro at han eller hun bringer et samfunn sammen rundt et felles minne, kan det se annerledes ut for de som skal leve med dette uttrykket. Men selv om 

 aldri ble virkeliggjort, lever det videre gjennom formidlingen og bildene av det og slik vil det nok lenge forbli et minnekunstverk knyttet til 22. juli.

Det midlertidige minnestedet i Regjeringskvartalet

Mens minnestedet i Hole ennå ikke er avklart, ble et midlertidig minnested i Regjeringskvartalet avduket 22. juli 2018. Det midlertidige minnestedet er utformet av det norske arkitektkontoret 3RW arkitekter, og er plassert i tilknytning til de store lindetrærne i Regjeringskvartalet som sto imot den kraftige bomben 22. juli. Minnestedet består av en kvadratisk ringmur på 15×15 meter som rammer inn en navnevegg og to områder med glassgrus. På navneveggen, som er laget av transparent akryl og som lyses opp på kveldstid, står navnet og alderen på de som ble drept 22. juli. Statens krav til utformingen var at minnestedet skulle assosieres med verdighet og respekt for ofrene og at det skulle ha tydelige kunstneriske kvaliteter. Det midlertidige minnestedet fikk delt mottakelse av kritikerne. Symbolikken ble beskrevet som platt og overtydelig, formen svak og materialbruken dårlig, samtidig som det også ble omtalt som lavmælt, verdig og et rørende sted som maner til ettertanke. Når det kommer til det midlertidige minnestedet i Regjeringskvartalet er 

 av stor betydning. Med dette fikk man endelig et sted å gå til etter mange år med konflikt og uro knyttet til de nasjonale, statlige minnestedene.

Relocating the Past: ruins for the future

 er et kunstprosjekt fra 2013 igangsatt av kunstneren Ahmad Ghossein. Etter at lufttrykket fra bilbomben rammet Regjeringskvartalet kl.15.25 den 22. juli ble avismonteren utenfor VGs redaksjonsbygg i Akersgata stående urørt som et av få gjenværende objekt med synlige spor av det som skjedde. Monteren sto der som en stille påminnelse – et siste bilde av samfunnet før katastrofen inntraff. Da Ghossein, i årene etter angrepet, så at folk fremdeles sto og leste foran monteren, forsto han at den var blitt til et objekt av historisk betydning som burde bevares. I det som må kunne kalles en redningsaksjon ble monteren flyttet til bussholdeplassen Apotekergata på den andre siden av opprinnelsesstedet – en bussholdeplass som ikke har vært i bruk siden 22. juli 2011. Slik monteren står i dag forteller den om det norske samfunnet en rolig sommerdag i fellesferien. ”Snart blir det ferievær!” lyder en av overskriftene, ”…men først blir det en svært regnvåt helg”. ”Fra VG den 22. juli 2011 ser det ut til at Norge var et ganske ubekymret land,” skriver sosialantropologen Thomas Hylland-Eriksen i en omtale av verket.[8] Selv har Ghossein beskrevet monteren som en ”readymade” – en funnet gjenstand som flyttes inn i en kunstnerisk sammenheng. I readymade-tradisjonen, og det som gjerne omtales som konseptkunst, er ideen viktigere enn den håndverksmessige eller visuelle utførelsen. Dette er kunst som skal få oss til å tenke og skape mening – ved å flytte et objekt ut av sin vanlige sammenheng kan det skapes rom for refleksjon. I dag står avismonteren som et avtrykk for at minnet om det som hendte ikke skal gå tapt for ettertiden, den står der til ettertanke og for å aktivere minnet.

 av kunstneren Jan Christensen er et tredelt kunstverk som ble vist på Oslo Sentralstasjon i 2011, bare to måneder etter terrorangrepet, og som skulle visualisere det sjokket som det norske samfunnet nylig hadde vært utsatt for. På fasaden av hovedinngangen til Oslo S var det montert et stort fotografi av en utbrent fyrstikk som uttrykte det avsluttende og slukne – en livslinje som har ebbet ut. På flytogets glassfasade var det stilt ut et fotografi av en delvis utvisket dato og en blyant med et avbrukket viskelær. Dette sa noe om at vi aldri kan glemme, at datoen 22. juli aldri vil kunne la seg hviske ut. Inne i selve jernbanehallen var det et stop-motion animasjonsverk som viste solens ulike uttrykksformer. Dette var den abstrakte og mindre bokstavelige delen av verket der det hektiske, men diffuse, uttrykket fremstilte solen som et livgivende og kraftfullt sentrum. Med 

 ønsket Christensen å skape en motvekt til alle blomstene og lysene som ble et uttrykk for sorgen etter terrorangrepene. Han mente at det etterhvert gikk inflasjon i medfølelse og slik han så det beveget nordmenn seg sakte inn i en billedlig tåke av klisjémessig sorgarbeidelse. For Christensen var det viktig å dvele ved opplevelsen av destruksjon og meningsløshet.[9] 

 ble blant annet beskrevet som et sterkt og tankevekkende prosjekt – et slags motbilde.

Selv om de minnekunstverkene som er blitt trukket frem i denne fordypningsteksten alle er kunst i offentlige rom, antar de ulike former, uttrykk og funksjoner – noe som vitner om et komplekst samspill mellom design, mening og bruk. Når det kommer til minnekunstverk i offentlige rom, har vi å gjøre med steder og situasjoner der varsomhet, respekt og forståelse er kunstens utgangspunkt. Her skal kunsten ha en helende og terapeutisk funksjon og gi fysiske steder å gå til. Men kunsten kan også gi oss kritiske blikk utenifra. 

 er minnekunstverk intenderte av kunstnere som individuelt responderer på det som skjedde. Dette er verk som gir rom for tenkning, som aktiverer minnet og som kan gi andre perspektiv enn de vi allerede er enige om. Minnekunstverk fungerer som tidsmarkører i det at de overfører spesielle hendelser til senere generasjoner og skaper forbindelser med fortiden. Det er allerede mange som ikke har sine egne minner fra 22. juli. Høsten 2017 begynte barna som ble født i 2011 på skolen. De husker ikke historien, men vil få den gjenfortalt – blant annet gjennom kunstneriske uttrykk. Samtidig bærer de som er eldre på ulike historier og minner knyttet til hendelsene 22. juli. De fleste av oss husker godt hvor vi var og vi har alle våre egne minner om den ettermiddagen – enten vi ble sterkt berørte eller fulgte med på nyhetssendingene. I en tid med fokus på mangfold når det kommer til tenkning og kultur blir vi bevisste på det faktum at om at vi aldri helt kan dele hverandres minner, verken om tidligere eller nyere hendelser. Men ved å dele de 

 våre ulike – og kanskje til og med motstridende – minner og erfaringer, kan vi allikevel finne felles forståelser og grunner til å minnes.

Mottakelsen av de verkene som er blitt trukket frem i denne teksten viser at det er vanskelig å skape kunst som tilfredsstiller alle og et enkelt minnekunstverk kan vanskelig løse oppgaven alene. I et samfunn som tar mangfold på alvor har vi behov for ulike uttrykk som gjør at alle har et minnested å gå til et eller en historie som stemmer med ens egen. Vi trenger kunst som trår varsomt, men vi trenger også kunst som forteller andre historier og som byr på perspektiv og erfaringer som er annerledes enn våre egne. Kunsten forteller mye om det samfunnet vi lever i. Kanskje er det dette Utøya-overlevende Lara Rashid peker på når hun henvender seg til kunstnere og peker på viktigheten av å jobbe bevisst for at ulike stemmer får slippe til. Slik, skriver hun, kan vi komme nærmere et fullstendig bilde av historien.

Regjeringens behandling av minnesteder etter 22.juli er uverdig.

”Stages of Memory”, Young, 2016, s. 2. Young, som blant annet har skrevet boken 

, har arbeidet med alt fra New Yorks 9/11-minnesmerke, til ulike Holocaust-utstillinger og minnemerkeprosessen knyttet til terrorangrepene på Utøya.

Relocating the Past: Ruins for the Future.

Petersen, B. (2012) Kunsten etter 22. juli. 

Kamilla Freyr, Universitetslektor ved Institutt for estetiske fag ved Fakultet for teknologi, kunst og design ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Scenes of remembrance - art of commemoration in the public space after 22 July

Related topics