Minnesteder og debatt

Historien hugges i stål og stein, og det som minnes i det offentlige rom har autoritet – det har funnet sted. Gjemte og glemte minnesmerker tolkes ofte som en kamp mellom ulike minnefellesskap, om definisjonsmakt og identitetsdannelse. Nasjonalstaten er bare én mulig avgrensning for et slikt minnefellesskap. Tilstedeværelse eller fravær av nasjonale minnesmerker, samt minnesmerkenes formspråk og plassering, kan dessuten fortelle noe om hvordan offentlige myndigheter plasserer hendelsen i nasjonens kollektive hukommelse.

Allerede i desember 2011 besluttet regjeringen at det skulle opprettes nasjonale minnesteder etter 22. juli – i Regjeringskvartalet og i Hole kommune, ved Utøya.

Minnested ved Utøya

I 2014 vant den svenske kunstneren Jonas Dahlberg konkurransen om designet for tre minnesmerker: Memory Wound på halvøya Sørbråten ved Utøya, samt Time and Movement og Dialogue for the Future som skulle være henholdsvis midlertidig og permanent minnested i Regjeringskvartalet.

Det oppstod uenighet rundt minnesmerket Memory Wound på halvøya Sørbråten. Dahlberg ville lage et kutt i fjellet og risse navnene til de som døde 22. juli på innsiden av kuttet på den ene veggen. På den andre veggen var det planlagt et galleri med utsikt til navnene.

Dahlbergs design fikk anerkjennelse fra kunstnere og kunstkritikere i inn- og utland. Formspråket i Memory wound hadde likhetstrekk med minnesmerker etter store menneskeskapte katastrofer som holocaust og 11. september. Mange mente at såret i landskapet lyktes med å tematisere en hendelse som i utgangspunktet er for brutal og vanskelig å tematisere.

Lokalt i Hole kommune var mottakelsen sammensatt. Noen naboer, som også hadde deltatt i redningsarbeidet 22. juli, oppfattet at kuttet i naturen var for drastisk og invaderende. De varslet at de ville gå til rettssak mot staten for å hindre at minnestedet ble bygget. Saken skapte debatt og fikk stor medieomtale. I juni 2017 besluttet regjeringen at det nasjonale minnestedet i Hole kommune skulle etableres ved Utøya-kaia og kontrakten med Jonas Dahlberg ble sagt opp.

Selv om minnestedet Memory Wound aldri ble en realitet, har det likevel vært en bidragsyter i det felles minnearbeidet og kollektive ordskiftet etter 22. juli. Ikke minst har den digitale spredningen av minnesmerkets skisser gjort dette mulig. I sin doktoravhandling kaller Ingeborg Hjorth minnestedet for et virtuelt minnested.

Debatten rundt Memory Wound har både avdekket ulike fellesskap knyttet til minnet etter 22. juli og vist at mye står på spill i offentlighetens forvaltning av dette minnet.

Andre minnesteder etter 22. juli

Kort tid etter 22. juli fikk billedhuggeren Nico Widerberg i oppdrag fra en anonym giver å utforme design til et minnesmerke som skulle gis til alle norske kommuner som mistet innbyggere i terrorangrepet. Også prosessen rundt dette minnesmerket var preget av diskusjoner. Designet lignet mye på tidligere verker av Widerberg, og ble kritisert for å være uoriginalt. Kritikerne mente at prosessen var udemokratisk ettersom det ikke ble utlyst konkurranse, og at det var problematisk at giveren var anonym. 53 kommuner takket likevel ja til minnesmerket, mens Oslo, Hole, Drammen og Trondheim takket nei.

Terra Incognita
Minnestedet i Trondheim ble åpnet på Tordenskiolds plass 18. oktober 2016, og er designet av Anders Krüger og Marianne Levinsen. Prosessen frem mot åpningen av minnestedet involverte byens befolkning. Dette preger minnesmerket helt konkret, ved at et utvalg tekster forfattet av elever ved Lade og Rosten skoler er inngravert på en av betongøyene på minnestedet.

Lysningen
Minnestedet Lysningen er Utøyas eget minnested. Minnestedet består av en stor sirkel nord på øya. Fra furutrærne rundt Lysningen henger en stålring halvannen meter over bakken. Navn og alder på de som ble drept på Utøya 22. juli er inngravert på ringen: Disse kan leses ved vandring rundt ringen, og på denne måten kommer ingen navn først eller sist.

Mens de nasjonale minnestedene på Sørbråten og i Oslo skal ha en offentlig funksjon, er Lysningen et mer privat sted for de berørte, som også har vært med i både planleggingen og utformingen av minnestedet.

Jernrosene
Minnesmerket Jernrosene ble avduket ved Oslo domkirke 28. september 2019. Det spontane rosehavet som oppstod foran kirken etter 22. juli 2011 inspirerte kunstnerne Tobbe Malm og Tone Karlsrud til å invitere overlevende, etterlatte og andre berørte, samt smeder fra hele verden, til å smi roser. Omkring tusen roser er montert i en sirkel av hvit betong.

De minste rosene er 10 cm høye, mens de største veier opp mot 10 kg. Rosene som er smidd av overlevende og pårørende, er plassert i midten av minnesmerket mens resten av rosene omfavner og beskytter dem.

100 av de skjøreste rosene er sveiset fast i en lysglobe i nordskipet av kirken. Her kan man tenne lys.

Det midlertidige nasjonale minnestedet i Regjeringskvartalet

Det midlertidige nasjonale minnestedet er lagt til Johan Nygaardsvolds plass, i tilknytning til Lindealléen ved inngangen til Høyblokka. Minnestedet ble avduket 22. juli 2018.

Hovedelementet er minneveggen med navn og alder på alle de 77 som ble drept i Regjeringskvartalet og på Utøya. Glass og lys er gjennomgående temaer i utformingen. Bruken av glass skal minne om gatene som var dekket av glass fra de knuste vinduene i de omkringliggende bygningene den 22. juli 2011.

Monumentet er utformet av 3RW Arkitekter på oppdrag fra Statsbygg og skal fungere som nasjonalt minnested frem til nytt Regjeringskvartal står ferdig. Minnestedet skal være tilgjengelig mens Regjeringskvartalet renoveres. Det er ikke avgjort hvor det permanente minnestedet skal være eller hvordan det skal utformes.

Kilder

• Hjort, I. & Gjermshusengen, L. (2017). Et minne i bevegelse. Mønstre, spenninger og endringer i den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli 2011. Tidsskrift for kulturforskning vol. 16, nr. 2, s. 5–29.
• Hjorth, I. (2019) Memory Wound: Minnested mellom virkelighet og virtualitet. Norsk medietidsskrift 26(03):1-19.
• Jappee, G., Kvittingen, I. & Bergmo, T. (2012, 14. februar) 22. juli-minnesmerke nærmest kopi, NRK. 
• Kunstkritikk (2017) Minnestedet som ble et traume. 
• Kverndokk, K. (2013). Negotiating Terror, Negotiating Love. Commemorative Convergence in Norway after the Terrorist Attack on 22 July 2011. I Ingemark C. A. (Red.), Therapeutic Uses of Storytelling. An interdisiplinary Approach to Narration as Therapy. Nordic Academic Press.
• Lenz, C. (2018). 22. juli-fortellinger og forhandlingen om hva terroren skal bety for fremtiden, Tidsskrift for kulturforskning, nr.1, 2018.
• Trondheim kommune (2019) Minnested etter 22. juli.
• Utøya AS (2020) Minnested.