Media og offentlig debatt
Hva snakker vi om når vi snakker om 22. juli? Historie er alltid noens fortelling, alltid gjenstand for forandring. Selv om det finnes et sett gitte fakta om 22. juli, skrives historien om terroren her og nå. Bøker, filmer, forskning og personlige historier, medias vinkling og offentlig debatt, påvirker vår forståelse av 22. juli. Den første ettertiden var preget av fellesskap og enighet om hvordan vi skulle snakke om 22. juli, mens dagens samtaler om terroren preges av mer uenighet og mangfold.
Innhold
Den største uenigheten oppsto da vi spurte om de politiske reaksjonene på terrorangrepet. Tre av fem mener vi ikke har konfrontert høyreekstremisme nok, mens litt over én av fem er uenig. Hele en tredjedel av de spurte mener at Arbeiderpartiet har utnyttet 22. juli politisk.
Sosiale medier og kjærlighetsfortellingen om 22. juli
La oss straffe gjerningsmannen med stillhet og overøse de berørte med kjærlighet. La oss ikke gi han det han var ute etter! #oslo #utøya
Hvis man skal klare å følge opp løftet om at det ikke skal skje igjen, må jo noen være der og gjentatte ganger si: "Det var ikke en hendelse, det var et terrorangrep, det var ikke bare et angrep på demokratiet, det var også et angrep på de sosialdemokratiske verdiene.
I dag er vi alle AUF-ere.
For mange er det veldig vanskelig å snakke om vold og trakassering mot innvandrere etter bombeeksplosjonen. De fleste ønsker å bevare minnet om det gode samholdet og sier at de ikke vil vekke den negative debatten til live igjen.
Det er nesten et paradoks. At vi som ble angrepet for å bruke vår ytringsfrihet, hele tiden må svare ut hvordan våre dyrekjøpte erfaringer «truer» andres rett til å ytre seg.
Uavhengig av hvor ubehagelig høyresiden synes det er å diskutere 22. juli, så er alternativet mye verre. AUF har alt for lenge stått mutters alene i møte med hat, trusler og konspirasjonsteorier.
Jeg håper #Oslo #Utoya morderen blir behandlet på en fornuftig, rettferdig og demokratisk måte... for det er alt han IKKE er.
Jeg valgte å bli lærer for de eldste barna, for å bidra til at dette aldri skulle skje igjen. Jeg gjorde det for Anders, Gunnar, Simon, Johannes og de andre som ikke fikk vokse opp, [...] De nye læreplanene er krystallklare på hva elevene skal bli rustet til å lære og forstå, men det er uhyre vanskelig å forvalte arven på en god måte når politikerne ikke går foran og viser vei.
22. juli er ikke et ess AUF har i ermet. Det er trumfkortet alle vi andre kan spille ut mot dem, så vi selv kan leve videre i illusjonen om at alt er som før.
Da terroren rammet Norge den 22. juli 2011, sprakk en del illusjoner i samfunnet vårt. Da det neste høyreekstreme anslaget skjedde den 10. august 2019, kom frykten og alle de vonde minnene tilbake. […] 10. august var en påminnelse om at samfunnet vårt er truet av rasistiske og hjerterå krefter som vi må stå samlet opp mot.
I stedet for å ta et ordentlig oppgjør med islamofobi og rasisme etter 22. juli, har mye av den offentlige diskursen handlet om ytringsfrihet: At muslimer er for krenkbare. Vi er ikke lenger bare et sikkerhetsproblem, men nå også et ytringsfrihetsproblem.
Hvis vi ikke forstår den politiske sammenhengen kan vi heller ikke forstå fullt og helt hvorfor det skjedde, hvordan det skjedde og hvilke konsekvenser det bør eller skal få. Mangel på politisk debatt kan også føre til en mangel på politiske prioriteringer. For eksempel hjelp til de som overlevde.
Debatten om tilregnelighet var viktig, og debatten om beredskap var viktig. Sorg og kjærlighet var viktig. Da dom var avsagt og tilregnelighet var avklart, skulle vi kanskje vært mer oppmerksomme på den politiske debatten. Det ble sagt at dette var høyreekstremt og et angrep på AUF og Ap, men det kom i skyggen.
11. september forandret verden. Det forandret livet mitt. Det endret det amerikanske samfunnet. Det endret vår måte å fly på og geopolitikken. 22. juli endret ikke engang Norge. Ja, det såret oss og vi måtte komme oss i etterkant. Det vil aldri bli som det var før. Men hva har egentlig endret seg?