Skal vi skape et trygt skolemiljø, må vi forstå, identifisere og forebygge hatprat i klasserommet. Vi er alle avhengig av å bli anerkjent som medmennesker og som del av fellesskapet. Språket vårt har en viktig funksjon i å bekrefte at vi har en plass i et samfunn. Hatefulle ytringer gjør det motsatte: de er destruktive både på et individ- og samfunnsnivå.

Hatprat er ytringer som fungerer som angrep mot personer på bakgrunn av gruppen de tilhører. Det fungerer som et maktinstrument, og har som mål å holde adressaten nede. Det kan bidra til å opprettholde majoritetens makt på bekostning av minoriteten. Motpartene i en konfliktsituasjon bruker som oftest et hatefullt, avhumaniserende språk om de andre, noe som altså fremmedgjør dem og fraskriver deres likeverdighet. En slik retorikk fyrer opp under konflikten og gjør det vanskeligere å komme frem til en fredelig løsning.

Hatprat er en språk- og uttrykksform som nekter adressaten den grunnleggende anerkjennelsen som:

et likestilt medlem av en gruppe eller et samfunn

Hatefulle ytringer kan komme i form av slengbemerkninger, trakassering eller trusler om vold. Alle former for hatprat formidler et budskap om at det er noe grunnleggende feil med en person, og kommer gjerne av fordommer basert på:

seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

Faren ved normalisering av hatefulle ytringer

Uavhengig av intensjonen bak de hatefulle ytringene har de destruktive følger – både for de som blir rammet og for vårt samfunn som helhet.

Hatprat rettet mot et individ kan forårsake at mottakeren utvikler et negativt selvbilde, og kan få alvorlige konsekvenser. Rettet mot en gruppe blir denne gruppens rett til en likeverdig og likestilt deltakelse i et samfunn benektet – ofte også denne gruppens rett til å eksistere. I et samfunnsperspektiv kan hatprat vise tegn til eskalerende gruppekonflikter eller radikalisering.

Det er viktig å se faren ved normalisering, altså det språket vi venner oss til og tillater oss å bruke uten å innse at det krenker, er nedverdigende eller avhumaniserer. Normalisering av hatefulle ytringer flytter på grensen for hva som er tillatt å si og gjøre mot andre. Det rokker ved fundamentet for gjensidig tillit, likeverd og deltakelse i et samfunn.

Hatprat har fått en ny dimensjon i vår digitale tidsalder, og spesielt to elementer står sentralt:

 Har du først sagt noe på internett, kan det ikke tas tilbake. Det kan deles og spre seg ukontrollert, og til og med gjenopprettes selv om avsenderen bestemmer seg for å slette uttalelsen. Uttalelser har dessuten en tendens til å eskalere og forverres gjennom deling. Noe som begynte som et rykte kan ende som dødstrussel.

Fravær av regler for atferd – også uskrevne.

 De uskrevne reglene som regulerer våre daglige interaksjoner med andre mennesker, viser seg delvis å være fraværende i sosiale medier og nettfora. Mange kan si noe på nettet de vanligvis aldri ville sagt i «virkeligheten». Vi trenger etablerte regler for vår kommunikasjon på nettet, og vi må fjerne det unaturlige skillet vi skaper mellom vår online og offline tilstedeværelse.

Skoler har tidligere klart å stenge ned «sladdersider» på nettet som gikk til angrep på enkeltelever, men vi vet at disse sidene ble gjenopprettet kort tid etterpå. Hvordan forebygger vi radikalisering på en tilstrekkelig måte, og hvordan responderer vi i møte med ukultur?

Det finnes rutiner og retningslinjer for hvordan krenkelser skal følges opp i skolen. Samtidig vet vi vet at ikke all hatprat er en direkte krenkelse av en bestemt person, og derfor vil mange hatefulle ytringer seile under radaren. Når hatet spres bevisst, er det ofte et symptom på underliggende holdninger. Å begrense responsen til sanksjoner er derfor ikke nok. Vi må behandle alle aktører i skolen – lærere, elever og foreldre – som medansvarlige i skolemiljø og digital kultur. Hvordan vi oppfører oss mot hverandre, og hva som er greit å si, må aktørene være med å definere og opprettholde standardene for.

Opprinnelig tekst av: Claudia Lenz, førsteamanuensis i samfunnsfag ved Det Teologiske Menighetsfakultet og seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Hun har doktorgrad i statsvitenskap og forsker på blant annet minnekultur, historiebevissthet og historiepolitikk.

Related topics